Addicted

Dis er en ekstremt høflig, liten sak, men langt, langt der inne bor det et skikkelig villdyr. Jeg har klødd meg i hodet og trykket på knapper i noe som føles som en liten evighet, og nå endelig har vi knekt koden – villdyret har våknet og galskapen er løs.

Lekelysten og treningsgleden har i det siste nådd nye høyder. Dis henger nå bom fast i leka under drakamp og kaster seg etter favorittleken hver eneste gang den tilbys. I sommer har vi trent mye på slalåm, og jeg har nå fått en treningshund som virkelig er klar til å gi alt på startlinjen. Det er en fryd å se på de eksplosive startene hennes og se hvor fokusert ho er på oppgaven sin når jeg sier de magiske «klar, ferdig…, slalåm!». Vi løper om kapp som om det skulle gjelde liv og død, og det er tjuvstarter, fra oss begge to.

I går trente vi med hundeklubben og Dis fikk prøve seg på små kombinasjoner. Ho begynner å skjønne greia nå. Weightshiftene og svingkommandoene går som en drøm, og farten blir bare større og større. Det samme gjelder selvstendigheten. Ho er pliktoppfyllende til tusen, og nøler ikke et sekund med å hente inn igjen hinder som ho holdt på å løpe forbi – for så å kjefte litt på meg for aaaltfor sein beskjed. Jeg digger det! Kule, kule hunden!

Jeg har aldri jublet så høyt og så ekte i treningen før. Volumet og frekvensen kunne helt sikkert vært halvert, men smilet mitt går helt rundt og vi har det så inni granskauen gøy. Jeg kjenner at konkurranseinstinktet mitt skyter til værs når vi kappløper mot belønningen og at hjertet dunker litt ekstra. Jeg tørr nesten ikke tenke på hvor fort det kommer til å dunke når vi står på startstreken sammen på Norwegian Open i oktober!

Du og jeg, Dis, vi kommer til å bli så bra!

This september

F A L L ‘ S   H E R E

Etter en lang, god sommerferie kommer nå høsten snikende. Kveldene blir mørkere, og dagene kaldere. Høsten er fin den, men jeg blir alltid litt trist. Spesielt når vi kommer til oktober. Det å miste Oliver er noe av det vondeste jeg har opplevd, og årstiden tar alltid tankene tilbake til den dagen og den siste tiden vår sammen. Jeg skal tenke på Oliver denne høsten også, men samtidig prøve å skape en fin og positiv høst. En høst med glede, mestring og fine opplevelser. Vi skal jobbe mot drømmene våre og nyte hverdagene. Dra ut på eventyr, og krype inn under teppet i sofakroken. Trene, planlegge, utvikle oss. For denne høsten kommer til å bli sjukt bra!

P L A N S   F O R   S E P T E M B E R

 Spikre treningsplanen for lydighet. Mali er aktiv i lydighet igjen, og vi er faktisk påmeldt stevne senere i høst. Det kommer til å bli helt magisk å stå på startstreken sammen igjen. Shit, jeg gleder meg!

  Dis skal få en badass agilityslalåm og bli en racer på svingkommandoer.

  Ta med hengekøya på tur – det finnes ikke noe mer avslappende.

  Gå turer i skogen igjen. Nå som det blir kaldere i været, kan vi endelig våge oss ut i «Sørlandsskogen» igjen. Jeg er livredd for orm, og unngår derfor alt som heter turstier og skog hele sommerhalvåret…

  Kina skal lære seg 10 triks. Månedens utfordring til oss selv!

  Nyte høstkvelder inne. Tenne lys og sitte i verdens beste armkrok, med en liten rev liggende ved siden av meg og en god serie på tv’n.

  Jobbe med burleker. Jeg har et stort mål om at Dis skal få en skikkelig god avknapp og kunne slappe av i buret i krevende miljøer. Den hunden skal bli så miljøsterk og trygg i buret at ingenting kan vippe henne av pinnen.

Ø N S K E R   D E R E   E N   N Y D E L I G   H Ø S T !

Under the stars

Dis lå krøllet inn i armkroken min oppi soveposen, lungene mine fyltes opp av kald, frisk luft, og stjernene skinte ned mellom tretoppene. På den ene siden av meg lå Kina krøllet sammen som en rev, og på den andre lå Åsmund godt pakket inn i soveposen sin. Vi hadde akkurat ligget og hørt på ugler som satt og kommuniserte i trærne rundt oss, og det var like før vi sovnet. Kvelden hadde blitt brukt til å sanke ved, grille pølser, ha fine stunder ved bålet, og leve i øyeblikket. Det er rart hvordan man så enkelt klarer å koble av ute i villmarken og sette alle bekymringer og gjøremål på «pause». Man må ingenting, og får ikke gjort noe uansett, så det er bare å senke skuldrene og slappe av. Deilig.

Da vi våknet neste morgen var det skikkelig påskevær. Himmelen var knallblå. Åsmund fyrte opp bålet igjen, og vi grilla bacon på pinne til frokost. Nam, altså! Vi ble sittende lenge ved bålet, før vi omsider pakket sammen sakene våre og satte kursen hjemover igjen. Jeg håper virkelig ikke det blir for lenge til neste gang, for dette var godt for både kropp og sinn.

God påske – og kom dere ut på tur!

«Påskekrim»

Det er ikke godt å si hvem av oss som ble mest glad for å se Mali igjen! Dis ble helt propell, Kina logret vilt i en evighet, og jeg kjente varmen langt inni hjerteroten. Heldigvis var det gjensidig, og i to netter nå har Mali ligget tett inntil meg i senga. Om morgenen kryper ho inn i armkroken, og der ligger vi gjerne i timesvis og bare koser. Oppskriften på lykke.

Påsken på Vestlandet har definitivt startet bra. I går kveld dro vi inn på hytta, hvor vi skal nyte noen rolige dager med familien. Ute skinner sola og inne knitrer det i peisen – akkurat som bestilt! I dag har vi gått en nydelig tur i skogen, og nå som hundene ligger til lading, tenkte jeg å benytte sjansen til å starte på «påskekrimmen» min; agilityboka til Fanny Gott. Med Mali liggende på fanget og Solo i glasset, blir nok det helt perfekt!

Nyt påskedagene!

Splash

Det er på høy tid å gi en lyd fra oss igjen. Det har vært så hektisk i det siste og jeg har måttet prioritere hvor jeg vil legge energien min, noe som dessverre har gått utover bloggen. Men nå blir det mer liv her inne fremover, og det føles veldig, veldig bra!

I skrivende stund er vi på vei hjem til Voss, på toget som vanlig. Og nå er jeg lei av tog. For ikke heller denne togturen skulle vise seg å gå på skinner. Denne gangen klarte vi dog å komme oss på riktig tog, og turen gikk veldig bra til Oslo. Både på toget til Kongsberg og på bussen videre. Kina og Dis er helt fantastiske å reise med – de bare sover. Og krever litt kos. Og sover enda mer. MEN, alle som har litt erfaring med togreiser i Norge vet at man ikke kan sitte 11 timer på et NSB-tog uten at det skjer noe. Og det slo ikke feil denne gangen heller.

Ombord på (det litt forsinka) toget på Oslo S, rigger vi oss til på dobbeltsetet vårt, med Kina på gulvet og Dis sammenkrølla på jakka mi i setet. Det tar ikke lange tida før de slokner, begge to, og jeg finner frem strikketøyet mitt, og åpner en Burn. Det første slurken er så god! Jeg tar en stor, god slurk og setter Burn’n fra meg på brettet foran Dis. Helt ut av det blå, hopper toget til. Det er ikke noe lite bump heller, men et skikkelig byks som gjør at Burn’n spretter i taket, lander med et splæsj og ruller langt bakover i toget. Boksen blir nesten tom, og de 4 resterende desiliterne ligger Kina og bader i. Da skulle man jo tro (og håpe) at det bare var å tørke opp igjen, men før jeg rekker å reise meg, kommer det en stor sving, og dammen renner utover hele vogna. Så nå sitter jeg her da, etter et tappert forsøk på å tørke opp med dopapir og vann fra togtoalettet. Med en meget klissete Border collie og en vinterjakke som trenger en real omgang i vaskemaskina. Og uten Burn.

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på lokføreren eller toget selv, men nå NSB, nå er det nok spenstige togturer på oss nå, takk! Om en uke går togturen tilbake til Kristiansand, og jeg kjenner jeg gruer meg allerede… Hva blir det neste!?

Men nå skal vi først hjem. Hjem til påskeferie, hjem til Mali!

Without you

I   W I L L   S T O P   M I S S I N G   Y O U
W H E N   I   A M   W I T H   Y O U

En hel måned skal Mali og jeg være fra hverandre nå. Det kommer til å bli forferdelig! Det har bare gått vel et døgn siden jeg dro fra henne på Voss, og jeg savner henne allerede utrolig mye. Ho tar veldig lite plass i hverdagen, men ho gir så mye kjærlighet og er så mye likevel. Det merkes utrolig godt når ho ikke er med i flokken. Når jeg kysser henne på pannen og går fra henne, triller det alltid en tåre nedover kinnet mitt. I går sette ho Bambi-blikket sitt i meg og skakket uforståelig på hodet når Kina og jeg gikk ut døren uten henne. Sånt får det til å skjære i hjertet, og hadde jeg kunne tatt henne med så hadde jeg gjort det. Uten å nøle. Men denne gangen ble det slik. Et tårevått farvel med et løfte om at vi ses snart igjen.

Men heldigvis er det ikke bare sorg og elendighet med å sette Mali hos familien i en måned. Viktigst av alt så vet jeg at ho får det godt der, og så får jeg kun to hunder å fokusere på fremover. Det kommer til å bli litt deilig, spesielt med tanke på at lille rebell krever trening og oppmerksomhet for to for tiden. Forhåpentligvis kan vi få has på de verste faktene og sakte men sikkert jobbe oss oppover mot ordentlig oppførsel. Det hadde liksom ikke gjort noe om ho snart kunne gå en normal tur igjen uten å angripe Kina og Mali annenhver meter, stjele mat, stikke av, nekte å komme inn og ellers være bøllefrø… Jeg tror nok at Mali kommer til å få det ganske ålreit på Voss denne måneden, jeg.

See you soon, baby!

Vinterferien

Etter vår noe dramatiske togtur ankom vi Voss, og selv om det har vært veldig stille her inne de siste dagene, så er vi i live og har levd det gode liv på Vestlandet. Da vi kom hjem på tirsdag stupte vi rett i seng, og sov noen timer før det var tid for å gå tur. Det var sol, snø og forholdene lå godt til rette for noen nydelige feriedager med familien. Mali og Kina var elleville over å komme hjem igjen, og Kina hadde så mye glede i kroppen at ho har hoppet og sprettet seg gjennom hele ferien vår.

På tirsdag bestemte vi oss ganske spontant for å dra på hytta, hvor det ikke er dekning og hvor jeg ikke har hatt muligheten til å oppdatere dere. Men nå kommer det endelig en oppdatering – og som vi har kosa oss! Vi har virkelig fått en forsmak på påsken disse dagene, med skitur, appelsin og påskevær. Vi har vært på båltur og grillet pølser, kosa oss foran peisen og strikket. Hundene har løpt fritt ute omtrent hele tiden, og har sloknet som lys når vi kom inn igjen på hytta. Jeg gleder meg allerede stort til å dra tilbake i påsken, da med Dis også! Ho har nemlig «feriert» i Kristiansand, og i dag ser jeg ho endelig igjen. Gleden blir stor!

God helg 

Lesson learned

O ‘ H O I

Hjemturen vår starter med å vente en liten halvtime på forsinket tog. Kina er utålmodig, og jeg kald og sliten. Veldig sliten. Endelig ser jeg at det kommer et tog i det fjerne og de annonserer det på høytaleren. Vi bruker de kreftene jeg har igjen til å få med sekk, to hunder og en tung koffert inn på toget og finner setet vårt. Det var masse folk i vognen, og en hyggelig mann spør om jeg trenger hjelp til å få kofferten opp på hyllen. Jeg takker fint ja og hjelper til, før jeg setter meg ned i setet mitt og tar av meg jakken. Jeg trekker pusten dypt og kjenner at det skal bli godt å bare sitte her i noen timer nå. Formen er ikke helt på topp. Mannen på høytaleren begynner å snakke, og jeg synes jeg hører han si «velkommen ombord i toget til Stavanger». Jeg spretter opp, for det er feil retning! Jeg spør kofferthjelperen min om konduktøren akkurat sa Stavanger. Både han og dama skvetter til, og panikken stiger i oss alle tre. De skal heller ikke til Stavanger. Jeg løper rundt til de som er i vognen vår og spør om toget skal til Stavanger. «Ja» utbryter noen som sitter lenger fremme. Både jeg, kofferthjelperen min og dama hans hiver bagasjen vår ned fra hylla. Jeg ber dama løpe mot døren for å holde igjen toget, mens jeg røsker med meg alt jeg har og stormer etter. Jeg kommer meg ut, med sekken på ryggen, Mali i reisebagen, jakken over armen, kofferten på slep og Kina i front. Jeg løper det jeg klarer mot toget i spor nummer to, og kaster meg inn den første døren jeg ser, hvor jeg nesten løper ned konduktøren med alt pikkpakket mitt. Jeg ber han holde igjen toget til de to andre passasjerene, som også var på feil tog, og spør to ganger om dette er toget til Oslo. Gang nummer to var svaret fremdeles ja. Jeg kommer meg opp trappen, hvor jeg havner midt oppi en konduktørmøte. Ho ene konduktøren utbryter noe til de andre og klapper hendene sammen. Kina hopper mot ho, det var jo en invitasjon!? Dama blir sur, faktisk veldig sur. Jeg legger meg langflat og beklager det jeg orker, nå med de to andre fra Stavanger-toget pustende og pesende like bak meg. Den kvinnelige konduktøren sier jeg ikke får ha med kofferten min inn, fordi det ikke er plass. Jeg ber pent om å få gå inn med sekk og hund før jeg ordner kofferten. Det er greit. Når jeg kommer inn i vognen vår er den helt tom. Ikke en eneste koffert og ikke et eneste menneske. Fullt, sa du!? Jeg henter kofferten min, og synker ned i setet. Utslitt, kvalm. Kina legger seg raskt, og Mali kikker forfjamset og ør opp fra reisebagen. Ho har blitt kastet rundt oppi der stakkars… Dette kommer til å bli litt av en 10 timers lang togtur…!

#exhausted
#lessonlearned

Vacation days

Jeg stikker egentlig bare innom for å ønske deg en fin helg videre og en super vinterferie, om du er så heldig å ha det. Vi er blant heldiggrisene, og skal fylle denne uken med masse moro. Nå er vi i Arendal og koser oss, og allerede i morgen drar jeg, Mali og Kina til Voss. Der skal vi skal nyte noen herlige feriedager, før vi farter videre til Hønefoss. Det ligger godt tilrette for å bli en innholdsrik og fin uke.

Kos deg masse – uansett planer! 

New in – stoffbur

Jeg har vært lykkelig eier av Mælson stoffbur i seks år nå, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd – for noen råe stoffbur. Det siste året har hundene måtte dele på et svært stoffbur, og det er rikelig med plass, men nå som jeg kommer til å ha med to hunder på konkurranser trenger de å ha et bur hver. Jeg var så heldig å komme over dette buret på finn.no og fikk det fraktet ned hit. Det føles alltid like godt å spare noen hunderlapper og i tillegg få et bur som er helt ubrukt. Jeg slo det opp i stuen for at Dis skulle tilvennes, og ho har nå omtrent flyttet inn der. Ho spinner bortover gulvet og stuper inn i buret når jeg ber henne gå inn, veldig fornøyd med egen innsats og veldig klar for å motta belønning. Ho begynner også å velge å legge seg der for å slappe av, så lenge ho rekker å komme Kina i forkjøpet. Kina har nemlig også veeeldig lyst å ligge der, haha.

Hvorfor Mælson?

Det er ikke uten grunn at dette er mitt tredje bur fra Mælson. Kvaliteten til Mælson er upåklagelig og stoffburene er utstyrt med så mange fine løsninger. Buret har to dører og en takluke, samt nettingsvindu på de andre to sidene. Alle dørene og nettingsvinduene, bortsett fra frontluken på kortsiden, har dessuten skjerming. Buret er så for seg gjort, og alle detaljene er lekre. Solide glidelåser, låsemuligheter for dørlukene, slitesterkt stoff og vanntett bunn. Tidligere har vi hatt den lyse varianten, men nå har Mælson kommet med en mørkegrå farge – så nydelig!

Har du erfaring med Mælson stoffbur?