Unfocused

Meg: «Mali, på plass»
Mali: «Hva da på plass?»
Meg: «På plass! Kom igjen, da, på plass!»
Mali: «Jeg aaaner ikke hva du mener. Aldri hørt om ‘på plass’ før…»

Nøyaktig sånn foregår samtalene våre for tida, om alt. Hører ikke, skjønner ikke, orker ikke gjøre det ordentlig. Den siste måneden har Malis form vært utrolig fin, og ryggen har spilt på lag dag ut og dag inn. Det har vært fantastisk og vi har fått veldig mange fine treninger hvor repetisjonene har vært mange og farten upåklagelig. Attituden i treningen har vært så lekker at jeg har smilt meg gjennom treningsøkt etter treningsøkt, og the master plan har stadig fått flere bokser fargelagt. Men så snudde det… 

Frøkna fikk løpetid, og for første gang i historien er ho fjern. Veldig fjern. Ja, faktisk så fjern at ho ikke lenger forstår ting jeg vet ho kan. Sitt blir til dekk, fot-posisjonen er skeivere en skeivest, og hoppstå? Aldri hørt om! Konsentrasjonen er totalt forsvunnet, og hukommelsen eksisterer ikke i det hele tatt. Som om ikke det er nok at treningene er på bunn, så ser det også ut som at stevnet vårt i november akkurat ryker grunnet løpetida. Det er snakk om én dag eller to liksom… Det er så utrolig kjipt. Spesielt når kvaliteten på trening har vært såå utrolig fin og stabil. Vi var så godt forberedt nå og klare til å levere et veldig fint program med smashing momenter. Jeg hadde virkelig troa på at vi skulle klare og kjempe oss til et opprykk til FCI. For SÅ bra var det faktisk!

Men lydighetskonkurranse eller ei, Mali kommer først. Ho skal få hvile så mye ho vil, trene om ho vil trene og ellers bare gjøre det ho har lyst til. Hvis vi ikke rekker å stille den 5. november, så skal vi uten tvil fortsette å trene og bli enda bedre. Dette toget her går kanskje fra oss, men det kommer flere – og da skal vi naile det opprykket!  

O U R   T I M E   W I L L   C O M E 

 

Leave A Reply

* All fields are required