Rondane 2018

E X P E C T A T I O N S   V S   R E A L I T Y

I sommer skulle vi ha vår første tur til Rondane; Åsmund, Kina, Dis og jeg. Vi gleda oss som unger! Planen var å overnatte i to netter, og komme oss innover et «typisk Rondane»-terreng. Kanskje gå på en topp, kanskje bare vandre innover de uendelig lange, vakre dalene. Vi skulle koke mat på primus, la fjella ta pusten fra oss, få med oss nydelige solnedganger og bare nyte livet.

Vel… turen ble ikke helt som planlagt. Vi gikk i fra bilen med godt humør og motivasjonen på topp. Vi følgte stien gjennom skogen, og kunne skimte Rondane-terrenget litt lenger oppe. Det var så fint! Men du vet den følelsen når noe føles veldig nærme, og egentlig er laaangt unna? Vi gikk og vi gikk – gjennom denne forbaska skogen. Med nærmere 20 kg på ryggen. Svetten rant, det var helt vindstille og gradestokken viste 30 grader. Omsider kom vi oss ut av skogen, men fremdeles var vi omgitt av masse småbusker og spredte trær. Skulle vi fortsette innover, måtte vi gå i to timer gjennom en helt vindstille dal uten tilgang på vann. Det var helt uaktuelt, for vannet vårt hadde det allerede gått hardt utover. Neste dag var det dessuten meldt tordenvær, så vi bestemte oss for å sette kurs mot elva i stedet for. Hvis vi ville ha varm mat, måtte vi finne et trygt sted å tenne opp primusen. Hele Rondane var jo knusktørrt! 

Så som du forstår, så starta det bra. Det var drepende varmt, ingenting gikk som planlagt, hundene var kokte og vi måtte virkelig jobbe med det mentale. Step by step. Men heldigvis var det ikke bare elendighet på denne turen, og klarte vi å kose oss litt. Når temperaturen sank og sola forsvant for kvelden, ble det faktisk veldig fint. Vi fikk tatt primusen i bruk, og fikk en god natts søvn i teltet. Dis lå klistret inntil meg oppi soveposen, med hodet på skuldra mi og sov. Det varma hjertet godt og sneik smilet frem igjen. Neste dag spiste vi frokost og pakka sammen, før vi gikk samme vei ned igjen gjennom skogen i håp om å nå bilen før været braka løst. Vi rakk det med god margin, men den der skogen skal jeg aldri mer gå igjennom. Det var så mye mygg – det var (unnskyld språket) helt jævlig! På toppen av det hele holdt også hele sålen på å løsne fra begge fjellskoene mine, og jeg hadde sykt vonde gnagsår…

Flere titalls myggstikk senere, kunne vi slenge av oss sekkene på en steinstrand like ved bilen. Skoene holdt, og beina mine satte stor pris på å få dem av. Vi tente opp primusen igjen, kosa oss med rett i koppen, spiste en stor sjokoladeplate og tok oss et realt isbad i elva. Det var så kaldt, men gjorde veldig godt og fikk fart på smilebåndene. Så, Rondane, takk for oss! Det var ikke sånn det skulle bli… Hvis vi skulle våge å sette våre føtter i denne fjellheimen igjen, please be good to us!

(  M E N   V I   H A R   D A   K O S A   O S S   L I T T  )

G O D   H E L G   –   V I   S E S   I G J E N   P Å   M A N D A G

2 Responses

  1. Rebecca A. Simonsen
    Svar
    7 september 2018 at 10:37 am

    Du fikk noen veldige fine bilder til da! 🙂
    Men skjønner akkurat hvordan du har det. Det er ikke en dans på roser å gå på tur.. Har selv opplevd på turer at det jeg trodde skulle ta to timer, tok nærmere 5 timer.. Og skog? Det er forferdelig, hvertfall i den varmen, da sværmer myggen.. -.- Men så gøy at dere fikk opplevd det hvertfall, det gir rom for planlegging, og kanskje neste gang blir turen helt annerledes! 🙂 Fine Kina og Dis <3

    • beatetrohaug
      Svar
      10 september 2018 at 9:02 am

      Tusen takk, Rebecca! 😀 Ja, uff, skuffelsen var stor på denne turen. Ai, det er kjipt.., men ikke alltid enkelt å forutse. Vi satser på at neste tur blir bedre! 🙂

Leave A Reply

* All fields are required