Breathing

L I S T E N   –   A R E   Y O U   B R E A T H I N G   J U S T   A   L I T T L E ,
A N D   C A L L I N G   I T   A   L I F E ?

Første gangen jeg leste disse ordene kjente jeg de traff meg. Hjertet gjorde et lite hopp og de festet seg på hjernen før jeg fikk sukk for meg. Jeg får fremdeles frysninger. Tårer i øynene. Sommerfugler i magen. Jeg vil leve livet, og jeg vil gjøre det nå!

Jeg er en av dem som ikke klarer å vente på det perfekte og «riktige» øyeblikket. For jeg tror ikke at det finnes. Hvis man legger livet på hyllen og går og venter på det riktige øyeblikket, går man glipp av utrolig mye underveis. Livet er for kort til det. Ting passer aldri 100%. Timingen er aldri helt perfekt. Jeg er 26 år gammel, eier tre hunder, bor i en liten leilighet sammen med samboer, og lever på et lite romslig studentbudsjett – men jeg får det til! Jeg har tatt vanskelige valg, tatt sjanser, følgt drømmer og stått opp for meg selv. Det har ikke vært lett og det har kostet mye, men i dag sitter jeg her og føler livet mitt er ganske så bra. Det er utrolig hva man får til, bare man har viljen og motivasjonen på plass, og bruker hodet og følger hjertet. For meg er det uaktuelt å legge alt på hyllen frem til jeg er 40 år og etablert med bil, hus, mann og barn. Hvordan skal jeg da ha tid? Jeg vil ikke bruke livet mitt på å angre på alt jeg ikke gjorde, sitte her med skjegget i postkassen og bruke dagene og månedene på å tenke what if.  Jeg vil føle at jeg lever. Jeg vil puste. 


Bilde tatt av Silje Trohaug

En del av meg er en fighter. Da jeg kjøpte Oliver (min tidligere samojed, som dessverre kun ble 3 år gammel), ble jeg møtt med mye motstand. Jeg hadde bodd tre måneder i Kristiansand, var akkurat blitt student, Mali var bare året gammel og jeg skulle ha en hund til. Ikke en hvilken som helst hund; en omplasseringshund som bærte stort preg av å ha bodd i fire ulike hjem sitt første leveår. Hva i alle dager var det jeg hadde skaffet meg? Hvordan skulle jeg klare dette her? Ingen hadde troen, og jeg fikk så mye pepper fra alle kanter. Ikke bare i starten, men også gjennom de to årene jeg hadde han. Du kan banne på at ho som jobbet beinhardt og som bare ble mer og mer bestemt på å klare dette her, det var meg. Jeg ble sterk av all motstanden jeg møtte, men samtidig var det en del av meg som knakk sammen. Djevelen på skulderen sa at de hadde rett. Jeg gråt, og følte at jeg kjempet en kamp hver eneste dag. Det var tøft. I dag er det over fem år siden Oliver ble min, og jeg har aldri angret et sekund. Jeg tok et valg som føltes riktig for meg, ikke for alle de andre som skulle ha en brikke med i spillet. Tiden min sammen med Oliver var fantastisk. Disse to årene var våre år. Vi pustet. 

Gjennom å ta valg som er riktige for meg og ved å stå opp for meg selv, har jeg blitt sterkere og mer lykkelig. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe Dis, for snart ett år siden, visste jeg at jeg at jeg ville angre hvis jeg ikke takket ja. Så jeg takket ja. Også dette valget kostet svette og tårer, men det var verdt det. I 2018 skal vi fortsette med å puste og å leve. Jeg vil føle at vi lever. Pengene mine skal jeg bruke på opplevelser og på å skape minner. Tiden min skal jeg bruke på dem som betyr noe for meg, og på å følge drømmene mine. Jeg skal jobbe mot å puste enda friere.

I dag slår jeg et slag for å følge drømmene sine! Store som små. Våg. Lev litt. Ta en sjanse. Ta valg som føles riktig for DEG! Hva er det verste som kan skje?

Puster du?

2 Responses

  1. Ingvild
    Svar
    10 januar 2018 at 3:08 pm

    Sykt bra skrevet, Beate❤️

    • beatetrohaug
      Svar
      10 januar 2018 at 3:13 pm

      Tusen takk, Ingvild! <3

Leave A Reply

* All fields are required