En border collie til omplassering

Kina har ikke vært en enkel hund, og fremdeles bærer ho veldig preg av problematferden ho lenge har slitt med. Dere som har følgt oss tidligere vet at Kina har litt av en historie, men for ordens skyld og for dere som ikke vet, så får dere et lite sammendrag her, før jeg skal fortelle dere om hvordan ståa er i dag.

Da ho var 5,5 uker gammel ble ho tatt fra moren og satt i sitt nye hjem, i et hjem hvor det var veldig lite aktivisering. Jeg fikk beskjed om at ho ikke kunne gå på do ute, bjeffet litt, hoppet på folk og gnagde på alt, og ho ble beskrevet som lite lærevillig. Ni måneder gammel lå ho ute for salg, og kort tid etterpå flyttet ho inn til oss. Det viste seg raskt at problemene var mange og omfattende. Kina var en utrolig stresset hund. Stresset fikk utløp gjennom gnaging på pc, møbler og listene i leiligheten vår, og ho var konstant nødt til å ha noe i munnen som ho kunne tygge på. Ho kunne gå inn i et modus hvor ho ble helt låst og fiksert på det ho hadde tilgjengelig, om det så var grus, sand, eller barnåler. Å gå på do ute var helt umulig, ho holdt seg til begeret rant over, og da tømte ho seg helt der ho var i øyeblikket. Ho hadde seperasjonsangst, matforsvar, overreagerte på omtrent alt, og hadde veldig vanskelig for å roe seg. Sosialisering og miljøtrening eksisterte ikke, ho var veldig understimulert og ho var vant til å bjeffe og mase seg til oppmerksomhet. Denne border collien var min nye hund!

Tiden med Kina har vært fantastisk, men fy søren så krevende det har vært og hvor mye vi fremdeles jobber med problematferden. Vi har hatt ho i 2,5 år nå, og jeg vil påstå at ho har blitt en helt ny hund. Kina og jeg har fått et utrolig godt forhold. Vi kan gå agility, og jeg kan omtrent ha ho med meg hvor som helst. Ho har et hjerte av gull, vil alle godt, og elsker kos. Det kan aldri bli for mye kos, og ho skal helst ligge på fanget eller med hodet på skulderen min. Kina er en utrolig myk hund og en sart sjel, som aldri mener å gjøre noe galt og som tror verden kan rase sammen rundt henne. Men ho har lært å takle livet på mange områder og det aller meste i hverdagen går bra, så lenge jeg er der sammen med ho. Ho trives også veldig godt i den flokken ho har fått, og har utviklet skikkelig gode vennskap med både Mali og Dis. Vi har kommet utrolig langt sammen, og jeg er så latterlig glad i den lille sjørøveren min!

S T A T U S   I   D A G

S T R E S S N I V Å

Stressnivået hennes har senket seg betraktelig, og i de aller fleste tilfeller takler ho situasjonene som oppstår, uten at det flyr til himmels. Ho kan fremdeles ha utfall på tur hvor det er vanskelig å trenge inn til ho, spesielt om ho går sammen med andre hunder. Generelt vil jeg si at ho overreagerer veldig lite nå, og hvis ho møter noe som virker skummelt, våger ho å utforske det på en rolig måte på egenhånd. Ho har blitt en veldig mye tryggere hund, men bærer fremdeles preg av usikkerhet.

I møte med andre hunder bruker ho språket sitt veldig bra, og ho har vel kun havnet i bråk én gang, og da var det de andre partens feil. Nå hender det faktisk at ho forsiktig tørr å si i fra også, til Mali og Dis. Det er et stort fremskritt! Ellers er nok det største problemet at ho slikker mye. Gnagingen og tyggingen har forsvunnet helt, men ho slikker mye på folk, og gjenstander. Når det blir for mye for henne, kan ho også spise grus og bli fiksert, men det er ingenting i forhold til slik det har vært.

Å   G Å   P Å   D O

Det tok over ett år å få henne noenlunde stabil på å gå på do ute, og fremdeles er det sånn at ho ikke klarer å si i fra. Jeg tror det stammer allerede fra valpekassen, at ho har mangler derifra. Vi har jobbet og jobbet med dette, og utendørs går ho omtrent på do på kommando nå. Men må ho, så må ho, og da tømmer ho seg. Her om dagen hadde vi et sånt tilfelle, hvor ho uten forsvarsel tømte seg helt på kjøkkengulvet. Så lenge jeg passer på at ho får tilbudet om å gå på do ofte nok i forhold til vanninntaket, så pleier vi som oftest å unngå uhell.

A N D R E   P R O L E M E R

Matforsvaret er minimert. Ho sier i fra på en fin måte hvis noen forsøker å smake på noe ho har fått, men det er absolutt helt innafor. Masingen og bjeffingen er omtrent forsvunnet, men i perioder med lite aktivisering kan ho klenge litt. Å roe seg ned er overhodet ikke noe problem lenger her hjemme. Når vi er hos andre må jeg gjerne benytte bånd eller legge ho i et annet rom, for da blir det for mye for den lille gjeteren å holde styr på. Ho er ekstremt knyttet til meg og avhengig av sine vaner for å fungere, og spesielt etter ho har vært på hundepass merker jeg at stressnivået er et helt annet. Da sklir ho tilbake til «gamle vaner» og fungerer veldig dårlig igjen. Seperasjonsangsten ser vi ikke så mye til ellers, og ho kan fint være løs i leiligheten uten å ha alene hjemme fest.


Foto: Karoline Holtskog Tønnessen

Selv om Kina til tider kan være en håndfull, er ho bare så god. Ho er mer enn lykkelig så lenge ho får litt kjærlighet og litt aktivisering, og ho bobler av glede av de minste ting. Agility og gjeting er det beste ho vet, og så lenge hverdagen balanseres med rolige aktiviteter kombinert med disse to, så fungerer ho kjempefint. Jeg er så takknemlig for at ho kom til oss. Her skal ho være i mange, mange år til!  

Verdens beste Kina, we love you 

1 Response

  1. Prima
    Svar
    16 desember 2017 at 5:49 pm

    Veldig spennende og bra innlegg. Jeg har noen spørsmål, du trenger ikke svare.
    1: ville du gjort det igjen?
    2: Burde slike individer gå i avl, eller deres søsken?
    Nr to er spennende fordi da er jo poenget- hva er arvelig? Noen tanker om det?

Leave A Reply

* All fields are required