Du kommer til å bli farlig bra

S E T   Y O U R   G O A L S   H I G H
A N D   D O N ‘ T   S T O P   T I L L   Y O U   G E T   T H E R E

Altså, nå er det på tide å skryte litt av Dis igjen! Ho blir bare kulere og kulere å trene for hver dag som går, og jeg kan nesten ikke fatte at det er mulig. Ho gjør omtrent alt riktig i treningen, er utrolig bevisst på sin egen kropp, og er så pliktoppfyllende og kontrollert at halvparten hadde vært nok. Nå har ho begynt å ta mye mer initiativ i treningen, og blir det feil, så prøver ho igjen før jeg får sukk for meg. Ho klarer nesten ikke vente på startsignal og har fått et skikkelig tunnelsug (og synes dermed at en tunnelfest i ny og ned er på sin plass). Jeg bare smiler – fordi det er så deilig å se at selvtilliten hennes er stigende og at ho bare blir tøffere og tøffere. Det kommer også veldig tydelig frem i leken. Ho lemper gjerne leker i fanget mitt og terger meg for å få meg med på en heftig drakamp med filleristing. Leken begynner virkelig å bli bra, så utfordringen vår nå er å leke med forstyrrelser. For det er enda vanskelig for henne å bli i bobla vår når det skjer noe rundt. Men jeg skal virkelig ikke klage, for denne hunden her kommer til å bli farlig bra når brikkene bare faller på plass.

For tida jobber vi hovedsaklig med slalåm, grunntrening på hopp og selvstendighet. I slalåmen er fokuset og farten hennes upåklagelig! Nå har vi satt opp fire pinner i hagen, og ho finner innganger og suser gjennom slalåmen som om ho ikke har gjort annet. Vi har satt oss en frist for når vi skal klare å gå 12 pinner uten bøyler. Det er definitivt et ambisiøst mål (så vi må virkelig jobbe på), men med denne lille superhunden tror jeg ingenting er umulig!

På mandag hadde vi en helt nydelig trening med skjult tunnelinngang og inn-kommando på hopp, og det er ikke annet enn skryt å finne i treningsdagboka. Jeg har skrevet «nydelig» i hver eneste setning. Haha. Nå skal vi straks avgårde på trening igjen, og jeg forventer å kunne notere det ordet i dag også. For Dis, du er i ferd med å bli en skikkelig heftig agilityhund! 

I   L O V E   Y O U   T O   T H E   M O O N   A N D   B A C K

Åtte tapte anrop fra politiet

Mamma: Hvor er du? Er du på vei hjem?
Meg: Ja, jeg har ca 2,5 timer igjen, er i Etne nå. 
Mamma: Okei, bra. For pappa har fått bekrymringsmelding fra polititet!

Med andre ord: ikke overnatt i bilen på Kvala! Men la oss ta det fra begynnelsen!

Etter to nydelige dager i Stavanger hos Christina og Mikke, kjørte vi til Haugesund for å besøke oppdretteren til Dis. Det ble seint når vi kom oss avgårde derfra, så i stedet for å være hjemme i 4-tida på natta, bestemte jeg meg for å overnatte i bilen og samtidig ta en tur til Karmøy neste dag. Jeg syntes Åkrasanden virka så nydelig, og når man først har kjøpt seg varebil, så må man jo prøveligge den. Rundt midnatt fant vi oss derfor en parkeringsplass ved en lysløype i enden av et byggefelt. Det var en fint nabolag med mange eneboliger og over gjennomsnittet fine biler, så jeg konkluderte med at her var det trygt å stå én natt. Mali, Kina, Dis og Demo fikk lufta seg, og jeg pakka ut liggeunderlag og sovepose i varerommet i Berlingoen. Det gikk ikke mange sekunder fra jeg la hodet på puta til jeg var langt inni drømmeland.

Neste morgen våkna jeg i 6-tida av at Kina og Demo bjeffa noen forsiktige bjeff. Heldigvis var de såpass flinke begge to, at et lite, trøtt hysj var nok til at de ga seg. Å stå opp var helt uaktuelt, så jeg la meg til igjen og sovna kjapt. Klokka 9 våkna jeg, uthvilt og litt støl, men noe annet kan man nesten ikke forvente når man sover sammenkrølla på tvers bak i bilen. Jeg hadde sovet så godt, og gleda meg til strandturen vi hadde i vente. Jeg våkna litt etter litt og tok meg tid til å sjekke både Facebook, Snapchat og Instagram før jeg la merke til symbolet for tapt anrop. Jeg klikka meg inn, og fant ikke færre enn åtte (!) tapte anrop – fra Rogaland politidistrikt!

De neste timene dunka hjertet mitt dobbelt så fort, og jeg ble helt svett da jeg passerte en politibil på vei ut til Åkrasanden. Forsøket mitt på å ringe politiet tilbake fungerte ikke, og jeg fikk ikke svar på hvorfor de hadde ringt meg. Tankene fortsatt å rase, og det eneste jeg kunne tenke på var hva i alle dager jeg hadde gjort galt. Krisemaksimering så til de grader! Men strandturen vår kunne vi ikke droppe nå, så vi satte kurs mot Åkrasanden, hvor vi gjorde vårt beste for å glemme alt som heter bekymringer og tapte anrop…

Det skulle jo etterhvert vise seg at jeg ikke hadde begått noe lovbrudd i det hele tatt (haha!). Politiet hadde «bare» mottatt en bekymringsmelding fra noen turgåere – trolig de som Kina og Demo bjeffa på – og hadde derfor prøvd å komme i kontakt med meg. De som hadde meldt det inn, hadde trodd at de to hundene var forlatte. Å våkne til en haug tapte anrop fra politet unner jeg ingen, og jeg kommer aldri til å parkere på Kvala igjen… men jeg er takknemlig for at folk bryr seg…

… så takk til deg som bekymra deg over «de forlatte» hundene mine,
og takk til politiet som brydde seg nok til å ringe meg 8 ganger OG varsle foreldrene mine!

Og ja, Åkrasanden stod til forventningene!

Femtiseks dager

I natt er jeg sikker på at jeg må ha drømt om fotarbeid og momentrutiner i lydighet – for det er alt jeg tenker på for tida! Jeg grubler på hvordan i all verden jeg skal klare å få til et fint skifte fra stå til sitt, på konkurransetrening og på treningsrutiner. Jeg må prøve å få til noen faste dager og faste tidspunkter for å komme meg ut på trening, hvis vi skal komme i mål med dette. Vi har ikke stilt i lp-konkurranse siden mars 2016, men i november er vi tilbake i gamet – og da skal vi naile det! 

F E E L   T H E   F E A R   A N D   D O   I T   A N Y W A Y

Målet vårt den 5. november er å gå et program vi er stolte av! Vi har ikke stilt i det nye programmet enda, og den siste konkurransen vi gikk ga ikke noen god følelse. Vi har litt å jobbe med, for å si det sånn. Hele lørdagskvelden og søndagsmorgen satt jeg derfor med planlegging av treningen vår fremover. Lydighetsplanen ser ut som en million nå! Den er så lekker! (Og det bør den jammen meg være også, etter 8 timers dedikert arbeid). Den har fargekoder, system, kategorier, og gjør meg bare så glad! Denne permen er jo et kapittel for seg selv, jeg skal vise dere senere i uka!

Sett bort fra treningsplanlegging har vi også brukt helga på å faktisk trene. Vi har trent på hoppstå (som forhåpentligvis skal bli starten på en sklidekk), på skiftene i avstanden og på grunntrening for apportering. Skal vi klare å nå målet vårt, må grunntreningen sitte som et skudd. Ellers så har jeg grublet enda mer… ikke på lydighet, men på hvordan jeg best mulig skal ruste Malis kropp for lydigheten. Nå er ho veldig fin, men det må vare. Lydighetstreningen blir jo bare en liten del av det, og så kommer turer (i riktig mengde, i riktig lengde og på riktig underlag), balansetrening på Fitpaws, trening med mansjetter og styrketriks i tillegg. Det spørs om jeg ikke må lage en treningsplan og en logg på det også – en miniversjon, vel å merke. For vi må ha en måte å ha oversikt på hvis det skulle komme en smell… So far, so good!


Jammen godt jeg jobber bra under press, for det er bare 56 dager til stevne! 💪

For you

Jeg elsker å ha et system og oversikt, kanskje spesielt når det gjelder hundetreningen vår. Lister, tanker, planer, mål og evalueringer. Aller helst skal alt skal skrives ned, og da selvfølgelig på en oversiktlig og ikke minst fin måte, som ikke ødelegger nattesøvnen. Jeg har sittet i flere timer å utarbeidet mitt eget lille system for å holde orden på alt sammen, og nå tror jeg at jeg har funnet en løsning som kan fungere. Inndelt i kategorier, så klart! For det blir mange tanker med tre hunder, tre treningsplaner, flere hundesporter og store ambisjoner. 

Det ‘nye’ systemet består av tynne permer/mapper, skrivebøker til ulike formål, treningsdagbøker og treningsplaner. Jeg har videreutviklet en god mal for treningsplaner, og er nå superfornøyd med den. Jeg fikk også laga meg diverse oversikter som skal printes ut og settes inn i mappene, sammen med reglementer og annet man trenger å ha tilgjengelig. Fremst i lydighetsmappa ønska jeg å ha en oversikt over alle øvelsene, og da jeg ikke kunne finne det noe sted, tok jeg likså godt saken i egne hender og laga min egen. Denne kan du finne HER, om du ønsker å laste den ned og bruke den selv. Sånn ser den forøvrig ut:

Hvordan holder du orden på hundetreningen?

Waves…

. . . A N D   B E A C H E S ,   P L E A S E 

A   L I T T L E  S U M M E R   R E C A P

For noen fine dager vi har hatt ved sjøen i sommer! Det at jeg fortsatt kan finne sandkorn i bilen, må jo være et godt tegn på at vi har kosa oss veldig. Jeg synes alltid det er så hyggelig å sitte å bla tilbake i bildearkivet på telefonen når det lir mot høst. Mimre litt tilbake. Tenke på de fine dagene vi hadde hos Christina og Mikke, og på Kinas mange forespørsler om å få hoppe i sjøen. Å gå barbeint i sanden, med Mali lekende i vannkanten. Bølgene som skvulper, og den svake vinden som kommer fra havet. Take us back!

Dis tok sin første svømmetur i sommer, og du kan tro jeg var stolt av henne! Ho synes fremdeles det er veldig skummelt å miste fotfestet, men med litt starthjelp la ho på svøm og svømte rundt i store sirkler. Jeg gleder meg allerede til neste sommers svømmeturer, side by side.

Car trouble

Jeg liker godt å kjøre bil, Dis misliker det sterkt. Det er et stort problem for oss som kjører bil over land og strand året rundt. Før sommeren ble Dis sitt forhold til bilkjøring så ille at vi i sommer har måttet ta ordentlig tak i det. Når ho skjønte vi skulle inn i bilen, kunne ho løpe inn igjen. Jeg kunne finne henne sittende og skjelve i et hjørne, eller gjemt under bordet. Ho valgte mye heller å bli igjen helt alene hjemme enn å være med på trening, pga den 10 minutter lange bilturen ho måtte gjennom først. Sånn kan vi ikke ha det, og sånn kan ikke Dis ha det. Det er helt uaktuelt at ho skal være redd for en så hverdagslig ting, eller så redd i det hele tatt.

Derfor har vi i sommer trent mye på nettopp det å kjøre bil. Dis har fått oppgradert bilbur i bagasjerommet til en luksuriøs tilværelse i passasjersetet. Der har ho nå stoffburet sitt, bilsele og Cloud 7-sengen. Vi har kjørt rundt med vinduene på vidt gap – for det elsker ho! Vi har hatt pølseservering i buret, sunget muntre sanger, og trent fælt. Inn i bilen, superbelønning. Starte motoren, superbelønning. Når kjæresten har kjørt, har ho ligget på fanget mitt og sovet tungt. Fanget er heldigvis det tryggeste stedet i verden, uansett hvor vi befinner oss  Vi har fartet mye, og kjørt mange lange distanser mellom Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Fjellovergangene i Norge er jo så vakre, så vi har også brukt pauser som belønning hvor ho har løpt bananas og bare vært fri.

Hva som er bakgrunnen for redselen for å kjøre bil, vet jeg ikke. Tidligere var det ikke noe problem i det hele tatt, men jeg mistenker at ho har fått seg en liten trøkk, eller at ho rett og slett bare har blitt skremt/skvettet veldig av en «bagatell», som for eksempel en ferist eller et hull i veien, og ikke klart å avreagere fordi det har oppstått igjen. Uansett så er vi nå på «bedringens vei», og bilkjøringen i passasjersetet går som det suser. Ho begynner så smått å skjønne hvor kult bilkjøring kan være. Heia Dis, heia oss! Dette kommer til å gå veldig, veldig bra. 

Har dere noen hverdagsutfordringer?

Tenk om det går – Odalen agility sommercamp

Altså, disse dagene på sommercamp har vært helt magiske! Jeg finner nesten ikke ord som beskriver dem bra nok. Det har vært sommer, sol, gode venner, nye bekjentskaper, masse ny kunnskap, og sist men ikke minst; fantastisk agility. Jeg har utviklet meg veldig som handler og fått en stooor forståelse for føring, plasseringer, timing og valg man tar i banen.  Dis har fillerista leka si, hatt tunnelfest all by herself, og fått god trening på å jobbe med vanskelige forstyrrelser. Kina har for første gang fått bada i oppblåsbare basseng, har gått nydelig agility, og kanskje viktigst av alt – vi fikk kjenne på hvordan det er å flyte sammen på banen! Det var helt magisk, og jeg lever fortsatt på det øyeblikket og den følelsen! Money well spent, hit skal vi tilbake!

T O R S D A G   5 .   J U L I

Torsdagen kom vi i 18-tida og fikk innlosjert oss i brakka vi skulle bo i. Karoline, jeg og våre fire hunder; Dis, Kina, Lotta og Demo. Vi hilste på Jan Egil og Christl, og spiste god mat sammen med resten av kursgjengen, før det var tid for informasjonsmøte og en liten grunnferdighetsdemonstrasjon med bl.a. weightshift og håndtarget.

»  F L Y T E ,   F L Y T E ,   F L Y T E  «

F R E D A G   6 .   J U L I

Fredag var dagen hvor moroa virkelig starta! Klokken 8.00 var det briefing, etterfølgt av trening i grupper. Min gruppe hadde vår første treningsøkt klokken 11.30, og fikk dermed god til til å se på de mange flinke ekvipasjene som løp agility lekende lett utpå banen. Sola steikte, vi gikk noen korte tisseturer og ellers lå hundene svalt i brakka og lada opp.

Økt 1 & 2 – Kina med Christl
Så var det endelig vår tur! Vi kjørte først to kombinasjoner i banen, hvor jeg fikk erfare og kjenne på viktigheten av timingen på blindbyttene og det å vise tydelig. Jeg babysitter Kina altfor mye, og fikk utfordret meg selv til å stole mer på henne. Økt nummer to brukte vi på små kombinasjoner som inneholdt inn og diverse svingkommandoer. Vi forsøkte forskjellige løsninger, og klokket også tiden. Veldig lærerikt og nyttig. Til Kinas store glede lå «Odalen Spa» (to flyttbare badebasseng) like ved agilitybanen, og ho fikk seg et avkjølende bad etter treningen.

Økt 3 & 4 – Dis med Jan Egil 
Da klokken bikket 17.30 var det tid for våre to siste økter for dagen. Fokus med Dis ble grunnferdigheter. Vi trente på hinder rett frem og rundt. Vi fikk også prøvd oss på en skjult tunnelinngang, og bygget på denne med hinder og selvstendighet. Dis hadde en liten tunnelfest helt alene utpå der, hvor ho bare løp gjennom tunnelen flertallige ganger. Frem og tilbake en fire-fem ganger. Haha. Selvtilliten hennes er definitivt på vei oppover, det liker jeg! I tillegg fikk jeg en del gode råd på hvordan vi kan bygge videre på ferdighetene og selvstendighet.

»  D E   S O M   E R   B E S T   I   V E R D E N   L Ø P E R   S E G   I K K E   I   H J E L .
D E   H A R   S E L V S T E N D I G H E T  «

L Ø R D A G   7 .   J U L I

Økt 1 & 2 – Dis og Kina med Christl
Ny dag, nye baner! Dis fikk litt trening på startposisjon, foranbytter og svingkommandoer i sin første økt. Vi la også inn et blindbytte og en push, men da ble det rot. For da begynner jeg å time feil og å babysitte henne… Det skal ikke være lett altså. Med Kina gikk det heldigvis litt bedre, og vi fikk en god treningsøkt på slalåminnganger og timing på bytter.

Økt 3 & 4 – Kina med Jan Egil
Fokuset for Kina ble tysker og ulike løsninger i banen. Selvstendigheten hennes begynner å bli veldig fin, og jeg kan tidlig stikke fra. Blidbyttene må jeg jobbe mer med, jeg må lære meg å stole på Kina og stole på meg selv. For Kina er veldig flink, veldig disiplinert, følger meg, forstår og synes det er enkelt. Vi må øve, øve, øve! Bli gode sammen!

Litt utpå kvelden tok jeg med Kina og Dis ut for en liten kveldsøkt. Vi trente på svinger, rundt’er og flick’er, og hadde en riktig så fin økt. Etter middagen var vi også en tur og bada i et lite vann. Det var veldig deilig!

»  D E T   V I   K A N   B L I R   E N K E L T  «

S Ø N D A G   8 .   J U L I

Økt 1 & 2 – Kina med Christl
Sommercampens siste dag, og Kina fikk begge øktene våre. Vi videreutviklet inn-kommandoen, wrappet og trente enda mer på bytter. Disse to øktene var noen av de fineste Kina og jeg hadde på hele campen. Vi fant flyten, jeg brukte kroppen min riktig og vi hadde det så utrolig gøy. Vi samarbeidet, fløt og virkelig kosa oss på banen. En perfekt avslutning på en veldig, veldig kul sommercamp!

T A K K   F O R   O S S ,   O D A L E N   A G I L I T Y !

»  T E N K   O M   D E T   G Å R  «

Rondane 2018

E X P E C T A T I O N S   V S   R E A L I T Y

I sommer skulle vi ha vår første tur til Rondane; Åsmund, Kina, Dis og jeg. Vi gleda oss som unger! Planen var å overnatte i to netter, og komme oss innover et «typisk Rondane»-terreng. Kanskje gå på en topp, kanskje bare vandre innover de uendelig lange, vakre dalene. Vi skulle koke mat på primus, la fjella ta pusten fra oss, få med oss nydelige solnedganger og bare nyte livet.

Vel… turen ble ikke helt som planlagt. Vi gikk i fra bilen med godt humør og motivasjonen på topp. Vi følgte stien gjennom skogen, og kunne skimte Rondane-terrenget litt lenger oppe. Det var så fint! Men du vet den følelsen når noe føles veldig nærme, og egentlig er laaangt unna? Vi gikk og vi gikk – gjennom denne forbaska skogen. Med nærmere 20 kg på ryggen. Svetten rant, det var helt vindstille og gradestokken viste 30 grader. Omsider kom vi oss ut av skogen, men fremdeles var vi omgitt av masse småbusker og spredte trær. Skulle vi fortsette innover, måtte vi gå i to timer gjennom en helt vindstille dal uten tilgang på vann. Det var helt uaktuelt, for vannet vårt hadde det allerede gått hardt utover. Neste dag var det dessuten meldt tordenvær, så vi bestemte oss for å sette kurs mot elva i stedet for. Hvis vi ville ha varm mat, måtte vi finne et trygt sted å tenne opp primusen. Hele Rondane var jo knusktørrt! 

Så som du forstår, så starta det bra. Det var drepende varmt, ingenting gikk som planlagt, hundene var kokte og vi måtte virkelig jobbe med det mentale. Step by step. Men heldigvis var det ikke bare elendighet på denne turen, og klarte vi å kose oss litt. Når temperaturen sank og sola forsvant for kvelden, ble det faktisk veldig fint. Vi fikk tatt primusen i bruk, og fikk en god natts søvn i teltet. Dis lå klistret inntil meg oppi soveposen, med hodet på skuldra mi og sov. Det varma hjertet godt og sneik smilet frem igjen. Neste dag spiste vi frokost og pakka sammen, før vi gikk samme vei ned igjen gjennom skogen i håp om å nå bilen før været braka løst. Vi rakk det med god margin, men den der skogen skal jeg aldri mer gå igjennom. Det var så mye mygg – det var (unnskyld språket) helt jævlig! På toppen av det hele holdt også hele sålen på å løsne fra begge fjellskoene mine, og jeg hadde sykt vonde gnagsår…

Flere titalls myggstikk senere, kunne vi slenge av oss sekkene på en steinstrand like ved bilen. Skoene holdt, og beina mine satte stor pris på å få dem av. Vi tente opp primusen igjen, kosa oss med rett i koppen, spiste en stor sjokoladeplate og tok oss et realt isbad i elva. Det var så kaldt, men gjorde veldig godt og fikk fart på smilebåndene. Så, Rondane, takk for oss! Det var ikke sånn det skulle bli… Hvis vi skulle våge å sette våre føtter i denne fjellheimen igjen, please be good to us!

(  M E N   V I   H A R   D A   K O S A   O S S   L I T T  )

G O D   H E L G   –   V I   S E S   I G J E N   P Å   M A N D A G

Konkurranselydighet med Lotte Nordli

V I L   D U   V Æ R R A   M E D ,   S Å   H E N G   P Å !

Jeg synes Lotte er en rå hundetrener og instruktør! Ho forklarer så bra, har enormt mye kunnskap om lydighet, ser selv de minste detaljer i treningen og har et hav av gode råd å komme med. Når jeg fikk muligheten til å gå kurs for henne var det derfor ingen tvil – Mali og jeg skulle ha en plass. Nå sitter jeg her og ser tilbake på en kurshelg fullspekket med lydighetsnerding, ny kunnskap, mestring og glede. Motivasjonen har fått seg en skikkelig boost, og skriveboka er stappfull av treningsråd og tanker fremover.

» I  V Å R   B O B L E   E R   D E T   I N G E N   A N D R E   S O M   H A R   P L A S S  «

Vi starta helga med å snakke om motivasjon, belønning og om hvordan vi kan bruke lek på en god måte i treningen vår, for så å prøve det i praksis. Mali var helt amazing! Ho kasta seg etter leka som det gjaldt liv og død, og dytta den rett i hånda mi for å få meg med på drakamp. Igjen og igjen og igjen! Ho imponerte stort i helga med å vise at ho kan jobbe minst like bra for leke som for en pølsebit, og det var så deilig å se at kroppen hennes fungerte så fint. Ingenting gjør meg mer glad. Noe lekutvikling ble det derfor ikke på Mali, så vi jobba med avstandskommanderingen hennes. Ho har tendenser til å vri seg sidelengs og bli skeivere og skeivere jo flere skifter jeg legger inn, så nå er det back to basics, med terping og trening på hvert skifte for seg selv. Denne avstanden hennes skal bli så lekker.

Etter lunsj var det tid for fokus og forstyrrelser. Jeg lærte mye om hvordan jeg skal bygge opp et konkurranseprogram og gjøre hunden godt rusta til å takle «alt» av forstyrrelser. Fra nå av skal fokus alltid være et overordna kriterium, uansett. Og hvis kriteriet ikke skulle oppfylles, er det feilsignal og merarbeid som gjelder, hvis Mali har «skrudd» seg på og deretter faller ut. Vi fikk testa det en del i helga, og nå begynner brikkene virkelig å falle på plass. Det føles så bra! Snart har vi hele treningsmåten vi vil bruke tydelig skissert foran oss.

T E K N I K K   F Ø R S T ,   S Å   F A R T

Søndag tok vi fatt på fri ved fot og alt det innebærer. Vi lærte om momentene, kjeding, transportetapper, fotarbeid og momentrutiner. Jeg synes fot er en skikkelig kul øvelse. Vi har våre utfordringer, det er ikke til å legge skjul på, men fy søren så bra øvelsen blir om man jobber godt med den, og fy søren så mye motivasjon jeg har for å få det til. Det er definitivt et av hovedfokusene med Mali fremover, først skal vi pirke på posisjon og deretter jobbe med utholdenhet. Vi skal ha flyt og perfeksjon!

De praktiske øktene brukte Mali og jeg på å lære å løpe rundt kjegle, på rygging, og på apport. Når det gjelder kjegla så er den ikke noe problem. Der må vi bare jobbe videre med fart ut og større avstand. Ryggingen byr heller ikke på utfordringer. Det er kun små justeringer som må til før den blir skikkelig, skikkelig bra. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme med apporten, men der er det dessverre litt rusk å finne. Mali kræsjlander inn i apportbukken og er skikkelig slapp i opptaket. Vi må back to basics her også, og grunntrene bedre på opptak. Vi har så vidt startet med å jobbe med dette hjemme, og jeg ble advart om at det blir verre før det blir bra. Så langt går det nedover og vi venter tålmodig på at ting snart skal snu. Jeg har troa!

Helt til slutt rakk vi også en liten økt med hoppstå og dekk under innkalling. Her fikk jeg flere gode råd, og har egentlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gå for enda. Sklidekk, ryggedekk eller klask. Jeg er veldig usikker. Mali klaskedekker som en stjerne, men den blir veldig dårlig når farten blir stor, så jeg vurderer å starte innlæring på én av de andre to. Har du noen tips, tar jeg mer enn gjerne i mot! Hvilken dekk har din hund under innkalling, og hvorfor?

N Å   S K A L   D E T   T R E N E S  !

»  D E T   E R   S Å N N   D E T   B L I R   B R A  «

Into the mist

T H E   M O U N T A I N S   A R E   C A L L I N G ,   A N D   W E   M U S T   G O

Det er ikke mye som kan måle seg med den friske lufta, stillheten og roen man finner i fjellet. Å klatre opp brakke skråninger, vandre innover fjellet og være omgitt av enda høyere fjelltopper på alle kanter – det er så fint. Det har ikke blitt så mange toppturer på oss i sommer, men vi har jammen meg kosa oss mye på 800-1000 meters høyde. Hundene har bada i bekker, hatt raptus i myrer og spist blåbær rett fra busken. Vi har sovet under åpen himmel 933 moh, fått med oss de vakreste solnedganger og laga mat på primus. Det er ren luksus å ha tilgang på slike omgivelser rett utenfor døra – disse turene kommer vi til å leve på lenge!